Filmet med iphonen, faktisk overraskende greit bilde.
Blod ut av øra, døv, smertehelvete, null matlyst, null livsglede.
Jeg har bare ikke noen som helst form for tro på meg selv. Jeg tror alltid at jeg har strøket på prøven, ødelagt sjansene mine, fremstått som en idiot. Alltid. Men når jeg fant ut at jeg kom inn på den skolen jeg ville på inn, at jeg ble godtatt, var jeg virkelig glad og selvsikker for første gang på alt for lenge.
Nå derimot, er jeg tilbake der nede. De jeg skal gå på skole med har sikkert gått media eller annen fotoskole, er eldre, er flinkere, kan photshop og er mer kreative. De overanalyserer ikke alt og de er kule. Jeg er like kul som en støvkanin, kan ikke/har ikke photoshop og har gått de siste tre årene som en zombie på almenn studiespesialisering. Det sier vel sitt.
Ja, og jeg er syk da, i russetiden. fml.
Nå har jeg virkelig jobba. Seks photoshoots på et par timer, med helt forskjellige modeller og helt forskjellige settinger. Håper "it pays off" og slite rompa av seg, å droppe Tryvann og russefeiring fordi dette er det du vil.
Det du drømmer om.
Det eneste jeg vet er at jeg er sliten. Til de grader hvor jeg nå sliter med å bry om noe som helst. Jeg har søkt skoler, svart på alle spørsmålene deres og gjort de idiotiske opptaksprøvene.
Skuldrene mine veier hundre kilo. Hodet mitt tusen.
Jeg er tåpelig.
Jeg har aldri følt meg så uflink som jeg føler meg akurratt nå.
Bye bye til koselig fyll
Bye bye til loking til langt på natt med naboen
Bye bye til de beste vennene
Bye bye til søvn og digg påskemat
Livet mitt starter igjen i morgen skjønner du, så nå blir det nok en stund til neste gang.
Nå har jeg en skummel ravn, en vakker påfugl og to grasiøse svaner i samlingen min. Er jeg ikke heldig?
I går fikk jeg endelig tatt noen bilder og jeg gleder meg til å dra hjem og redigere et par av de tusen jeg tok. Ahhh, noen ganger det å ha en ordentlig ide, med en ordentlig fin modell og et ordentlig fint kamera like forfriskende som å dusje. Lykke!
Det er den tunge følelsen som gjør at øyelokkene veier mer enn fjell. Jeg kan ikke noe for det, noen ganger skjer det bare. At jeg faller så langt ned. Bare grunn av den ene tingen, den ene setningen, den ene tanken, den ene karakteren som var så mye lavere enn forventet, den ene dagen.
Det er den ekle følelsen, den som gjør at du ikke føler deg verdsatt, at dine meninger er dummere enn de andre sine. at dine ord er dårlige og teite.
Jeg er sliten... Av meg selv.
Snart er dette stresset over og jeg kan starte og puste igjen. Snart.
Snart er vi ferdige på skolen, tretten år, borte vekk på et blunk.
Snart er det sommer og vi kan ligge i solen og gjøre ingenting med god samvittighet. Spise is og få solbrilleskille.
Snart har jeg en fremtid, kanskje en jeg til og med kan glede meg til.
Nå er jeg endelig ferdig. Ferdig med dadaisme og skrekken som ligger så langt inne. For jeg hater å stå der oppe. Mens alle dere ser tvilsomt opp, tenker at dette klarer ikke så bra og at jeg kanskje burde snakke litt tydeligere og kanskje litt saktere. At jeg har talefeil og nervøse ticks. At jeg er ikke er flink nok.
Men nå er det hvertfall over. Jeg får ikke gjort det bedre eller dårligere enn det jeg allerede gjort, med mindre jeg reiser tilbake i tid og det , det er jeg altfor lat til å gjøre.
Jeg tripper rundt, stille.
Hun hører meg ikke.
Foten er paralell med gulvet, livredd for å legge seg ned og hvile.
Hysj.
Verden er i titusen millioner ødelagte biter.
Du trenger ikke være stille lenger.
Hun hører deg ikke uannsett.
Jeg lever egentlig i fortiden. Jeg redigerer bilder fra i fjor. Hører på sanger som er eldre enn meg. Leser bøker som er eldre enn mamma og pappa til sammen. Jeg tenker på alt jeg har gjort. Ikke ting jeg skal gjøre. Jeg tenker på alt jeg har gjort feil, ikke ting jeg nå kan gjøre riktig.
Om hundre år vil ingen vite hvem jeg var. De vil se opp på himmelen, den samme himmelen jeg så i dag. De vil huske stjernene og sola og månen. Men ikke meg.
Jeg er alt for lik deg, skjønner du.
Folk som oss, de passer ikke inn overalt.
Jeg kan ikke tro at gjør det her...
Men her snakker vi altså webkamera og brillene jeg brukte da jeg var fjorten,
og macen døde midt inni
og jeg ler og ser rar ut
og har dobbelhake
og denne sangen lagde jeg i går så jeg kommer sikkert til å hate den i morgen
og jeg synger som en ku og spiller som sau
og jeg er så sinnsykt nærsynt
og faen heller, føkk it, nå er jeg deprimert.
you laugh when I cry
leaves me wondering why
you taste my tears
leaves me questioning my fears
you are so close to me
but you are just to busy to see
we were tight when i was younger
but father, I have grown stronger
and all of the mistakes you made
I still remember all the dates
the grass is never greener
the sun brings out a cold demeanor
on your face
you hold me in a tight embrace
I yell, get out of my face.
I still remember, that night in september...
Noen mennesker er født tunge til sinns,
kan ikke noe for, de har ikke vinnerinstinkt.
Overanalyser alle og alt,
ta på seg skylda, når noe går galt.
Vinden har skiftet retning,
så hvorfor er alt som før?
Når du har brukt penger du ikke har.
Når du fryser.
Når du bruker enda mer penger du ikke har på klær fordi du fryser.
Når du er så sliten at du sovner på skolen, i bilen og på bussen.
Når du er stressa selv når du egentlig ikke har noe å gjøre.
Når den ekle klumpen i magen bare ikke går vekk.
Når du har spent kjeven 24/7 i tre uker og ikke klarer å si "r" fordi kjeven sier stopp og hodet holder på å eksplodere.
Når du har vært forkjøla siden desemeber.
Når det at Iphone skjermen og mac skjermen begge er knust gjør deg seriøst spinnvill.
Når du gjør deg selv galere enn det du allerede er...
Når man roter rundt i gamle dagbøker på macen og finner dette, skriveleifs and all:
21 januar 2011
det begynner som reegel sakte, du tenker ikke over det. Men putseli innser du at du ikke har sovet på seks dager. Du iliksom kke lukket ynne e og drlmt i e ar tmer. trøttttt.
For mange år siden skrev jeg en av mine første sanger, det var en sang til lillefjert. Sleep little young one, you can play tomorrow, heter den.
Noe som er så utrolig sant. Hvorfor ikke ta det litt med ro, glemme alt skolestress og jobb og regninger og foreldre som maser og kameraet som skriker "Bruk meg! Bruk meg!". Sov nå, du kan gjøre det i morgen.
The rest of the days will be happy ones, when this one is gone.
I dag satte thelastskywalker ny Norgesrekord i sammenhengede drømme søvn. Hvis hjernen min var en Mac ville harddisken nå vært farlig full. Ikke rart jeg er sliten hele tiden, jeg drømmer jo så innmari mye.
Det er spesielt en drøm som har gått på gjengang.
Den begynner så fint, meg og en eller annen vakker skaping står stille og ser på hverandre, men så blir jeg plutselig redd og med en gang jeg prøver å løpe vekk, blir den vakre piken forvandlet til et rart deformert monster og jeg klarer ikke løpe raskt nok, som om jeg løper i gele. Alt jeg tenker i denne drømmen er: "jeg skulle stått stille, jeg skulle ikke har prøvd og løpe vekk...".
På toppen av det hele utspiller drømmen seg i 60 graders vinkel og i sort hvitt.
Jeg har hundretusen spørsmål til min kjære underbevissthet, for og si det slik.
Ett av nyttårsforsettene mine i år er å legge ut en av sangene mine. Jeg tror jeg har skrevet over hundre sanger det siste halvåret, så kanskje det er på tide at folk faktisk får høre noen.
Jeg har også vekket til live min tidligere tumblr, siden her er alle bilder osv tatt/skrevet/tegna/filma av meg, så da er det litt fint å ha et sted hvor man kan poste vakre ting andre har produsert også. http://lastskywalker.tumblr.com
Jeg har brukt utallige timer på å lære meg Imovie til det fulle.
Jeg har kjøpt meg Ps3 og innsett at gaming faktisk er mye mer hardcore enn det jeg trodde.
Jeg har blitt stoppet av politet fordi jeg tok bilder fra en bro. 
Og jeg har tatt kjempe mange bilder i det siste! Cheers to that! Tror nok ikke jeg var den eneste her som mistet all lyst til å fotografere da dagslyset praktisk talt forsvant og alt var mørkt, kaldt og ufyselig.
Men, jeg har enda ikke ryddet ferdig rommet mitt etter den 3 verdenskrigen den opplevde for noen dager siden... Det er vel kanskje på tide.
Alt går så sakte. Tiden beveger seg i 10000000 fps, og jeg har ikke noe redigeringsprogram slik at jeg kan redigere den raskere.
I natt tok jeg bilder av blekk i vann. Syntes de ble litt fine. Blekk er finfint.
Jeg har brukt så innmari mye tid på å tulle rundt med alt mulig rart. Foto, film, gitar, tegning, fortellinger og all annen mulig dritt. Alle dere andre har valgt en ting som dere nå har blitt kjempe flinke i, mens jeg bare suller rundt og er litt flink i alt, men aldri god. Sånn ordentlig awesome. For jeg aner jo ikke hva jeg skal velge. Hva skal jeg gjøre etter vidregående, hvem jeg skal bli, hvem jeg allerede er.
Jeg fikk forressten Star Wars matboks av lillefjert til jul. Et av hennes bedre øyeblikk.
Det øyeblikket her også fint da. hihi.
Drit lei vintermørket og sjukdomshit. Gi meg litt lys din nisse, for jeg vil ta bilder og filme og ja... u know.
Nå har jeg ikke sovet på 30 timer, så nå skal jeg ut å drikke meg lykkelig. Jeg minner tydligvis om min mor når jeg er drita. Dette kan bli koselig.
Jeg skal prøve å bli litt mer positiv, noe som er, hm.. positivt?
Dette er noen gamle og noen nye klipp av fine folk som får meg til å tenke på litt positive ting. Noen fine, noen vonde del 2, sier vi.
Tried to paint, turned out like shit.
Tried to paint again, turned out like shit as well.
Løsning: senga + mac + gitar + pepsi max + male all dritten sort. 
Jeg er for tiden syk. syksyksyksyksyk. Så jeg har redigert filmer, redigert bilder, lært meg the shrine/ an argument av fleet foxes på gitar, jeg har skrevet noen deprimerende dikt og jeg har sett rotet på rommet mitt vokse til dobbel størrelse. Har ikke fysisk snakket med noen utenom min mor på 2 dager, noe som kanskje er like greit da jeg høres ut som en 90 år gammel kaptein dopa på opium.
Midt i detta blogginnlegget kom mamma ned med mat til en syk skywalker, som tydligvis har blitt så syk at hun nå omtaler seg selv i 3person. Det varmer om hjertet. Hurra for fine mammaer.
Denne bittelillefilmen er en samling av noen av de mest fantastiske menneskene og de fineste øyeblikkene, men også noen av de vonde. De har ligget på harddisken lenge og samlet støv, nå er det på tide at de får vist seg frem.
Takk til lillefjert som blir med ut i minusgrader og danser på våte enger fordi jeg vil leke fotograf.
Takk til mamma og pappa som kjøper kameraer til meg og lar meg drive med de merkligeste ting.
Takk til de beste vennene som blir med på rare prosjekter som Planet Skedsmo.
Takk til de yngste gamlingene jeg vet om, Mormor og Morfar.
Jeg så inderlig glad i dere alle.
Nå går vi med så mange lag med klær at ingen ser blåmerkene eller tattoveringene eller sårene. Ingen tenker over at du kanskje er unormalt bleik. Ingen lurer på hvorfor du går med langermet genser.Det er vinter og alle er like kalde.
Du vil ikke ut lenger, for luften er kald å puste inn og du kjenner cellene i kroppen stivne til iskalde klumper. Fingrene og beina og øyevippene. Jeg fryser for faen.
I dag var det ikke bare en, men to irriterende gubber på bussen. De klikket i vei på sine gigantiske ipads og jeg, morgentrøtt og i rimelig dårlig humør, fikk gleden av å høre apples fantastiske falske tastatur spille sweet music i mine trøtte ører. Og den lyden som kommer når man trykker send på mail, du vet den som høres ut som et jetfly som tar av og skremmer livskiten ut av deg, jada den var der den også. Og hun jenta som syntes sin slitte og jævlige napari bag var så innmari precious at den måtte få sitt eget sete på bussen, jeg har bare ett ord, folkeskikk. Jeg hater buss.
Skulle ønske buss kunne vært så romantisk og fint og koselig som det virker på film. Men nei, slik er det jo ikke.
Men det hjelper å redigere bilder av Sandrus. Da flyr den negative energien litt vekk og lander forhåpentligvis et sted langt borte.
Sandrus og jeg fordrev tid sammen på søndag. Først reiste vi tilbake til 1700 tallet og tok bilder av Marie Antionette. Deretter dro vi hjem igjen til 2011 og jobbet masse med en kjedelig innlevering og var flinkflinkflinkflinke.
Når armene dine og fingrene dine og overleppen dirrer. Hele du rister og du aner ikke forskjell på enten opp eller ned. Du husker ikke hva du sa, hvordan du sa det, hvor dere var, eller hva du hadde på deg. Hvorfor var du der akkuratt da? Hundre år siden, nei, to hundre. Det føles slik.
Marit sover over i natt også, hun lager fortsatt skumle lyder i søvne. Små skrik som gjør meg reddere og reddere, men jeg vet at innerst inne drømmer hun søte drømmer om den fine kjæresten sin og har ikke vonde mareritt, håper jeg i hvertfall.
Når du har en venninne som sover over, og så lager hun merkelige lyder i søvne som er litt skumle. Men du vil jo ikke vekke den søte lille dvergen fra sin dype rare skjønnhetssøvn, så du lar det gå, selv om du er litt redd.
Når du har helt nytt kamera, og du sitter time inn og time ut og utforsker alle de forskjellige innstillingene.
Når du innser at nei, du er ikke noe teknisk geni og at bruksanvisninger kanskje ikke er så teite allikevell.
Når folk er snille og kjøper mat til deg når du er sulten og blakk.
Når de sier fine ting til deg og du tenker at kanskje, kanskje denne gangen, så mener de det på ordentlig.
Når du føler deg litt flink.
Det er godt å være varm om høsten.
Akurratt nå har vi internasjonal engelsk. Alt jeg klarer å tenke på er at stolen jeg sitter på egentlig er ganske behagelig, men senga mi er tusen ganger bedre. At jeg har hundretusen ting jeg ikke har gjort.
