For mange år siden skrev jeg en av mine første sanger, det var en sang til lillefjert. Sleep little young one, you can play tomorrow, heter den.

Noe som er så utrolig sant. Hvorfor ikke ta det litt med ro, glemme alt skolestress og jobb og regninger og foreldre som maser og kameraet som skriker "Bruk meg! Bruk meg!". Sov nå, du kan gjøre det i morgen.

The rest of the days will be happy ones, when this one is gone.

 I dag satte thelastskywalker ny Norgesrekord i sammenhengede drømme søvn. Hvis hjernen min var en Mac ville harddisken nå vært farlig full.  Ikke rart jeg er sliten hele tiden, jeg drømmer jo så innmari mye.

Det er spesielt en drøm som har gått på gjengang.

Den begynner så fint, meg og en eller annen vakker skaping står stille og ser på hverandre, men så blir jeg plutselig redd og med en gang jeg prøver å løpe vekk, blir den vakre piken forvandlet til et rart deformert monster og jeg klarer ikke løpe raskt nok, som om jeg løper i gele. Alt jeg tenker i denne drømmen er: "jeg skulle stått stille, jeg skulle ikke har prøvd og løpe vekk...".

På toppen av det hele utspiller drømmen seg i 60 graders vinkel og i sort hvitt.

Jeg har hundretusen spørsmål til min kjære underbevissthet, for og si det slik.

Ett av nyttårsforsettene mine i år er å legge ut en av sangene mine. Jeg tror jeg har skrevet over hundre sanger det siste halvåret, så kanskje det er på tide at folk faktisk får høre noen. 

Jeg har også vekket til live min tidligere tumblr, siden her er alle bilder osv tatt/skrevet/tegna/filma av meg, så da er det litt fint å ha et sted hvor man kan poste vakre ting andre har produsert også. http://lastskywalker.tumblr.com

Jeg har brukt utallige timer på å lære meg Imovie til det fulle.

Jeg har kjøpt meg Ps3 og innsett at gaming faktisk er mye mer hardcore enn det jeg trodde.

Jeg har blitt stoppet av politet fordi jeg tok bilder fra en bro.

Og jeg har tatt kjempe mange bilder i det siste! Cheers to that! Tror nok ikke jeg var den eneste her som mistet all lyst til å fotografere da dagslyset praktisk talt forsvant og alt var mørkt, kaldt og ufyselig. 

Men, jeg har enda ikke ryddet ferdig rommet mitt etter den 3 verdenskrigen den opplevde for noen dager siden... Det er vel kanskje på tide.

Alt går så sakte. Tiden beveger seg i 10000000 fps, og jeg har ikke noe redigeringsprogram slik at jeg kan redigere den raskere.

I natt tok jeg bilder av blekk i vann. Syntes de ble litt fine. Blekk er finfint.

Jeg har brukt så innmari mye tid på å tulle rundt med alt mulig rart. Foto, film, gitar, tegning, fortellinger og all annen mulig dritt. Alle dere andre har valgt en ting som dere nå har blitt kjempe flinke i, mens jeg bare suller rundt og er litt flink i alt, men aldri god. Sånn ordentlig awesome. For jeg aner jo ikke hva jeg skal velge. Hva skal jeg gjøre etter vidregående, hvem jeg skal bli, hvem jeg allerede er.

Jeg fikk forressten Star Wars matboks av lillefjert til jul. Et av hennes bedre øyeblikk.

Det øyeblikket her også fint da. hihi.

Drit lei vintermørket og sjukdomshit. Gi meg litt lys din nisse, for jeg vil ta bilder og filme og ja... u know.

Nå har jeg ikke sovet på 30 timer, så nå skal jeg ut å drikke meg lykkelig. Jeg minner tydligvis om min mor når jeg er drita. Dette kan bli koselig.

Jeg skal prøve å bli litt mer positiv, noe som er, hm.. positivt?

Dette er noen gamle og noen nye klipp av fine folk som får meg til å tenke på litt positive ting. Noen fine, noen vonde del 2, sier vi.

Tried to paint, turned out like shit.

Tried to paint again, turned out like shit as well.

Løsning: senga + mac + gitar + pepsi max + male all dritten sort.

Jeg er for tiden syk. syksyksyksyksyk. Så jeg har redigert filmer, redigert bilder, lært meg the shrine/ an argument av fleet foxes på gitar, jeg har skrevet noen deprimerende dikt og jeg har sett rotet på rommet mitt vokse til dobbel størrelse. Har ikke fysisk snakket med noen utenom min mor på 2 dager, noe som kanskje er like greit da jeg høres ut som en 90 år gammel kaptein dopa på opium.

Midt i detta blogginnlegget kom mamma ned med mat til en syk skywalker, som tydligvis har blitt så syk at hun nå omtaler seg selv i 3person. Det varmer om hjertet. Hurra for fine mammaer.

Denne bittelillefilmen er en samling av noen av de mest fantastiske menneskene og de fineste øyeblikkene, men også noen av de vonde. De har ligget på harddisken lenge og samlet støv, nå er det på tide at de får vist seg frem.

Takk til lillefjert som blir med ut i minusgrader og danser på våte enger fordi jeg vil leke fotograf.
Takk til mamma og pappa som kjøper kameraer til meg og lar meg drive med de merkligeste ting.
Takk til de beste vennene som blir med på rare prosjekter som Planet Skedsmo.
Takk til de yngste gamlingene jeg vet om, Mormor og Morfar.

Jeg så inderlig glad i dere alle.

Nå går vi med så mange lag med klær at ingen ser blåmerkene eller tattoveringene eller sårene. Ingen tenker over at du kanskje er unormalt bleik. Ingen lurer på hvorfor du går med langermet genser.Det er vinter og alle er like kalde.

Du vil ikke ut lenger, for luften er kald å puste inn og du kjenner cellene i kroppen stivne til iskalde klumper. Fingrene og beina og øyevippene. Jeg fryser for faen.

I dag var det ikke bare en, men to irriterende gubber på bussen. De klikket i vei på sine gigantiske ipads og jeg, morgentrøtt og i rimelig dårlig humør, fikk gleden av å høre apples fantastiske falske tastatur spille sweet music i mine trøtte ører. Og den lyden som kommer når man trykker send på mail, du vet den som høres ut som et jetfly som tar av og skremmer livskiten ut av deg, jada den var der den også. Og hun jenta som syntes sin slitte og jævlige napari bag var så innmari precious at den måtte få sitt eget sete på bussen, jeg har bare ett ord, folkeskikk. Jeg hater buss.

Skulle ønske buss kunne vært så romantisk og fint og koselig som det virker på film. Men nei, slik er det jo ikke.

Men det hjelper å redigere bilder av Sandrus. Da flyr den negative energien litt vekk og lander forhåpentligvis et sted langt borte.

Sandrus og jeg fordrev tid sammen på søndag. Først reiste vi tilbake til 1700 tallet og tok bilder av Marie Antionette. Deretter dro vi hjem igjen til 2011 og jobbet masse med en kjedelig innlevering og var flinkflinkflinkflinke.

Når armene dine og fingrene dine og overleppen dirrer. Hele du rister og du aner ikke forskjell på enten opp eller ned. Du husker ikke hva du sa, hvordan du sa det, hvor dere var, eller hva du hadde på deg. Hvorfor var du der akkuratt da? Hundre år siden, nei, to hundre. Det føles slik.

Marit sover over i natt også, hun lager fortsatt skumle lyder i søvne. Små skrik som gjør meg reddere og reddere, men jeg vet at innerst inne drømmer hun søte drømmer om den fine kjæresten sin og har ikke vonde mareritt, håper jeg i hvertfall.

Når du har en venninne som sover over, og så lager hun merkelige lyder i søvne som er litt skumle. Men du vil jo ikke vekke den søte lille dvergen fra sin dype rare skjønnhetssøvn, så du lar det gå, selv om du er litt redd.

Når du har helt nytt kamera, og du sitter time inn og time ut og utforsker alle de forskjellige innstillingene.

Når du innser at nei, du er ikke noe teknisk geni og at bruksanvisninger kanskje ikke er så teite allikevell.

Når folk er snille og kjøper mat til deg når du er sulten og blakk.

Når de sier fine ting til deg og du tenker at kanskje, kanskje denne gangen, så mener de det på ordentlig.

Når du føler deg litt flink.

Det er godt å være varm om høsten.

Akurratt nå har vi internasjonal engelsk. Alt jeg klarer å tenke på er at stolen jeg sitter på egentlig er ganske behagelig, men senga mi er tusen ganger bedre. At jeg har hundretusen ting jeg ikke har gjort.

Jeg så udyr og skumle fjes over alt
hadde de værste marerittene
ofte de samme om og om igjen
jeg var redd for mørket.

Men nå bor jeg i en kjeller som er så mørk at selv ikke Jon Blund finner veien
jeg ligger med ryggen mot døra, fryktløs.

Alle må være redde for noe...
Er det nå jeg skal bli redd for å dø?

Om natten tegner jeg, synger jeg og spiller gitar. Om natten ser jeg på tv-serier. Om natten skriver jeg, blogger jeg og gjør lekser. Om natten maler jeg og pusser opp rommet mitt. Om natten redigerer jeg bilder og lurer på hva jeg vil bli når jeg blir stor.

Jeg gjør alt bortsett fra å sove...

I dag kom finefine Vivano på besøk. Først var hun litt negativ til både sminke og outfit, men så blir hun også litt inspirert og gjør de mest finurlige ting med kroppen sin og sammen blir man et bra supermodel/fotograf team, håper jeg.

LITT DØD

Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle, men så skjedde det.

og så skjedde det.

og så skjedde jo fadern meg det også. Så jada, jeg tar det senere...

Men senere skjer det jo aldri, og du har tusen ideér og like mange tanker svirrende rundt og rundt. De får inget utløp og de blir liksom bare hengende der, til de støver ned. "Men..." tenker du. "Jeg kan jo kanskje få bruk for de en dag". Men bruker du de? Nei. Og nå samler de bare enda mer støv i den allerede støvete hjernen din.

Lillefjert ble tvunget med ut med i uggevær og lagt ned på vått jordet. Men så trengte jeg ikke tvinge mer, for foran kamera er Lillefjert magisk.

For hundre år siden tegnet jeg en rask "doodle" av werothehero. Eller, jeg prøvde, blir vel mer korrekt. Uannsett, når man er i desperat nød etter et bokmerke og ikke har noen annet for hånden enn noe som ser ut som et tilsynelatende hvitt sammenkrøllet ark, så bruker man det. Så går tiden raskt forbi, du leser aldri ferdig boken og du tenker ikke over hva som kanskje var på det tilsynelatende hvite arket. Du går på skole, spiser og sover.

Noen måneder senere har du høstferie og du plukker opp en bok som har ligget under fire andre bøker, inne i en pose, som igjen har ligget inne i en gammel koffert. Du vet ikke helt hvorfor, men du kjeder deg litt og har ikke noe bedre å gjøre. Vips! Ut fra the Silmarillion av J.R.R Tolkien detter et hvitt ark. Et hvitt ark med en zombie-helt på den andre ikke så hvite siden. 

 (Tegning av Sylar fra Heroes)

1. HEROES
Husker det som om det var i går da jeg i 2007 kom over denne serien. Limewire var nedlastnings-programmet og jeg var jeg i ekstase over å få se Heroes mange måneder før det hadde kommet til norge. Hver tirsdag satt jeg spent og venta på at den nye episoden skulle få flere seeds, "kom igjen, 98% ferdig, bare to timer igjen! Yeah"  Tider...
MERK: bare sesong 1 og 2! De resterende to sesongene er... ikke bra.

2. MISFITS
En gjeng med britiske ungdommer som får superkrefter og som banner mye. Say no more. A must see. (sesong tre starter i november!)

3.PUSHING DAISIES
One word: FIN. Romantikk ala romeo and julie. To personer som elsker hverandre, men som ikke kan være sammen uten at den ene dør. To sesonger som er finfinfinfine. Idioten som tok denne finfine tvserien "off air" derimot, er ikke fin.

4.SHAMELESS (US)
En fyllik og hans 6 håpløse barn. Hilarious!

5. WALKING DEAD
Love this shit! Zombier+action+ an actual storyline with plot and meaning = pure awesome. Digga tegneserien, digger tv serien mer.

6.BEING HUMAN (UK)
Hva skjer når en vampyr, en varulv og et spøkelse flytter sammen? AWESOMENESS.

7.UNITED STATES OF TARA
Verdens flinkeste skuespiller (Toni Colette) spiller Tara som har ikke bare en crazy personelighet, men flere.

Til dere søte små som er blakke og ikke har mulighet til å kjøpe disse tv seriene på dvd: http://tv.blinkx.com/
Søk på tv serien du vil se øverst i søkefeltet og voila!

Nå har jeg prøvd meg frem i GIMP med tegnebrettet jeg fikk til jul. Jeg har egentlig bare en ting å si: FY FAN SÅ VANSKELIG. Etter ti minutter ble jeg mektig frustrert og ga opp...Hvis det er noen søte små som har noen tips til en ikkesåveldigtålmodig skywalker om hvordan man blir flink i digital tegning, bring 'em on?

I det siste har jeg doodla mennesker. Nese, hake, munn og øyne. Actual people.

But come on, people, it´s kinda boring. SO LET´S BRING IN THE CRAZY.

Ahhhhh, there you go, CRAZY craving satisfied.

PS: Hvis dere har noen morsomme spørsmål til lillefjert, post them in the comments!

Det begynte for et år siden. Den gangen i september da jeg fant ut at det egentlig ikke var så vanskelig å printe sine egne t-skjorter. Siden den gang har t-skjorte lagingen bare vokst og nå ønsker jeg meg en silk printer så mye at det nesten knaker i hjertet. Med en slik fantastisk maskin kunne jeg masseprodusert thelastskywalker t-skjorter, noe som jeg har drømt om lenge, lenge, lenge.

Men når man har slik en finfin lillefjert som kan modellere for deg, selvom hun er litt sliten og lei, da er man heldig. For da tenker man ikke lenger på at man er blakkere enn en sliten ullsokk og at man må spare lengre en lengst hvis man noen gang skal få kjøpt min egen t-skjorte-vidunder-maskin.

Når man plutselig er mye med en person som man egentlig ikke har vært så mye sammen med før. Når begge har opplevd litt av de samme vonde tingene og man innser at man ikke er helt alene allikvell.

Når man henger på malingsbutikken og blir fortapt i det enorme utvalget av vakkert tapet.

Varme dager.

Det er så lett og tenke på alle de vonde tingene.

De som du egentlig ikke har noe lyst til å tenke på, men som har tatt bolig i hver eneste celle og tanke.

De gode stundene blir borte, alt som er igjen er en stor klump med æsj.

Plutselig er man ikke flink til noe og man orker ingenting.

Så lager man Planet Skedsmo. Så får man 11 nye følgere over natten på bloglovin fordi en søt person blogget om deg.

Får dusinvis av mail der folk sier du er flink og lurer på om du kan tegne deres søte små fjes.

Ukjente mennesker roser deg for tegningene dine og tekstene dine og synes det er litt gøy at du filmer så mye. 

"Jeg har det jo egentlig veldig bra. Veldig, vedig bra." tenker du og ler litt for deg selv.

Det var riktig som de sa den gangen for lenge siden, da jeg var så langt nede at bakken som alle de andre sto på virket som himmelen.

"Det blir bedre i morgen".

Planet Skedsmo er en liten webseries/documentary jeg holder på med. Den omhandler livet til meg (Vilde) og tre av mine venninner, Vivian, Sandra og Emilie. Vi går i samme klasse på Skedsmo VGS på SSP linjen der vi kjeder livet av oss.

Planet Skedsmo handler om de små øyeblikkene som gjør de kjedelige stundene ikke så kjedelige allikevell. Om hvordan det er å være å ungdom og ikke ha noen slagplan for resten av livet. Å ha alle slags mulige muligheter, men ingen aning om hvordan å utnytte dem. Om hvor bra livet egentlig er, det er bare ikke alltid vi innser det.

Wow, påskeferien gikk kjempe fort og jeg som trodde jeg kom til å tilbringe den innstengt på rommet der den eneste varmekilden var luften som kom ut fra den overoppheta mac'en min. SLik ble det ikke, mac'en ble ødelagt og jeg var uten tilgang til internett i en uke!

Anywho, responsen på forrige innlegg var enorm, og da mener jeg enormenorm. Mange av dere sendte meg meldinger på facebook og mail eller la igjen en kommentar. Jeg har begynt å tegne deres søte små fjes, men siden jeg er ganske pirkete når det kommer til tegningene mine, så legger ikke ut noen før jeg er fornøyd. Men de kommer, snart!